Bettinas historie

Jeg har den historien at jeg faktisk går til kontroll en gang i året på grunn av føflekkreft. Men til tross for at jeg sjekker i februar, oppdager jeg en liten, tørr flekk i april. Jeg følte meg litt sånn «aarg, jeg orker nesten ikke å gå ned for en ekstra sjekk», men jeg gjorde det likevel. Noe inni meg sa at jeg ikke skulle gå rundt med en flekk som ikke ville gro. Hudlegen min var faktisk ikke i tvil i det hele tatt – selv om han bare hadde sett meg to måneder tidligere. Flekken var basalcellekarsinom, så det var nødvendig med en biopsi. Heldigvis henviste hudlegen min meg til Mohs-kirurgi med en gang. Det fantes ikke noe «mellomtrinn». Noen dager etter at jeg ringte Hudkreftklinikken, ble jeg innkalt til en forundersøkelse på Bispebjerg, noe jeg takket nei til. Dette måtte fjernes umiddelbart og se bra ut – det var derfor Mohs-kirurgi ble brukt.

Det så ut som om jeg hadde en liten piercing i nesen som jeg ikke brukte lenger. Så lite var området. Jeg forsøkte å overbevise Martin Glud om at det ikke var noe. Så så han på meg og sa: «Det er minst 4×5 millimeter, så det må vi fjerne». Det viste seg til og med at den hadde spredd seg. Noe jeg ble veldig overrasket over.

Jeg hadde ikke hørt om Mohs-kirurgi før, selv om jeg kjenner flere som har fått fjernet basalcellekreft, også i ansiktet. Jeg er fornøyd med resultatet og synes det er kjempeviktig å spre budskapet om Mohs-kirurgi, slik at folk vet at det er et alternativ.